Innspill

Her er innspill sendt inn, etter at visjonen Scenekunstens hus ble lansert.

31. mars, 2023

Eva Rosemarijn

Det norske frie scenekunstfeltet trenger et eget hus

Det eneste offentlig fristedet vi har i vårt samfunn er biblioteket. Vi har som nasjon blitt enig om at bøker og et hus for dette, skal være gratis og tilgjengelig for folk, fordi det er viktig. Det er viktig for formidling, for læring, for demokrati, for ytringsfrihet, og som møteplass. Det er også det eneste stedet man kan befinne seg innendørs uten å måtte bruke penger. Nylig har det blitt tydelig at Deichman har rekordtall med besøkende. Det er tydelig at et slikt tilbud er populært. Scenekunsten er en type kulturelt uttrykk som stadig blir for en mindre og mindre gruppe. Teaterbilletter er dyre, og ekskluderer mange i befolkningen. I likhet med biblioteket kan man argumentere for at scenekunsten også er et viktig kulturelt fenomen i samfunnet som er til gode for folket, som bidrar til å skape møteplasser og bidrar til ytringsfriheten, læring og kreativ utvikling.

Scenekunsthuset vi trenger er et hus som vil være der for både de frie kunstnerne og for publikummet. Det skal være et hus der man kan se forestillinger, delta i kurs, være med på åpne øvinger, se works-in-progress og delta i diskusjoner. Alt dette bør være gratis. Når skoleklasser drar for å se forestillinger på Nationaltheateret, er det ofte en opplevelse de ikke har råd til å gjenta.

Dette skal være et hus hvor alle scenekunstnere kan møtes, utveksle ideer, møte nye samarbeidspartnere og åpne opp deres prosesser for hverandre. For vi er mange kunstnere, men per i dag er vi spredt. Hver kunstner bygger opp sitt eget nettverk, og eget publikum over lang tid. Dette er ikke bare tidskrevende, men også ekskluderende. De som vokser opp utenfor de store byene og de som har tatt utdanning i utlandet, har vanskeligere forutsetninger. Vi trenger et hus som vi scenekunstnere kan vokse og utvikle oss i. Et hus som inkluderer, ikke kuraterer.

Det finnes mange forestillinger der ute og det finnes et publikum, de bare vet det ikke. Scenekunsthuset kunne være et sted som formidler og dermed gjør det mulig for kunstnere å prøve ut ideer uten å måtte bruke mesteparten av tiden sin på å hustle til seg et publikum. Staten bruker mye penger på utdanning av scenekunstnere, både i inn- og utland. De blir ressurssterke, kreative og innovative deltakere av et kulturliv etter deres endte utdanning. Men overgangen fra skole til det profesjonelle livet er utfordrende, usikkert og helt avhengig av både det sosiale og profesjonelle nettverket rundt. Mange av disse kunstnerne bruker lang tid på å finne noe som ligner fotfeste når de skal leve av kunsten sin. De oppdager fort at de må være mye mer enn kunstner; de må også være eksepsjonelt gode på PR, søknadsskriving og økonomi. Scenekunsthuset vil være et naturlig sted for unge kunstnere å finne tilknytning.

Vi frie scenekunstnere trenger ikke kun store teatersaler, hvor alt er nytt og high tech. Vi liker å jobbe i både små og store rom. Vi kan bygge en hel forestilling rundt en liten lampe. Vi kan lage ting ute, eller i en gang. Men mest av alt trenger vi et sted å samles, og et sted vi kan samle mange rundt oss.

Scenekunstens hus er i mine øyne et svar på mange av de utfordringene det frie scenekunstmiljøet står ovenfor. Det frie scenekunstfeltet har potensialet til å nå ut til mange flere, til å skape bedre møteplasser, til å jobbe mot sosial ulikhet og til å skape kulturelle opplevelser for en hel befolkning.

Derfor støtter jeg visjonen om scenekunstens hus.

Eva Rosemarijn,
Scenekunstner og regissør i det frie feltet